Jeg er så heldig at jeg har et mannskor til nabo. Disse tilårskomne mennene med gule luer har gitt meg mang en glede i livet. De underholder meg hver tirsdag med lystig mannsang og friske tekster som ”Rett som ørnen stiger” og ”Se Norges blomsterdal”.

For å finansiere sin glade sang så leier de ut lokalet sitt i helgene. Det er jo helt forståelig at de leier ut for å spe litt på inntektene. Og for meg så er det et pluss at de bare leier ut til hyggelige og forstålsesfulle mennesker som for eksempel har lik musikksmak som meg selv. Jeg har gode minner om den gangen noen glade gjester spilte og sang Knudsen og Ludviksen i sene nattetimer. Det var tider det. Jeg lå der og nynnet til ”Grevling i Taket” og storkoste meg. Fra to og utover ble det så gøyalt at jeg vurderte å sette opp forsterkeren i vinduet og delta med noen gitarriff i den vakre sangen.

Jeg må også si at jeg er imponert over leietakernes evne til å kommunisere i god høreavstand fra senga mi. Det er ikke mange jeg vet om som klarer å utsette avreisen fra fest med tre timer fra de har bestilt taxi. De står der nede under vinduet mitt og fører intelektuelle samtaler samtidig som de prøver å komme til enighet om hvem som en gang bestilte taxi, hvem som skal bli med hjem, og om hvor fryktelig hyggelig de har hatt det. Det er jo ikke så viktig at 14-åringer får sove.

Leietakerne har generelt god forståelse for parkering. De gir alltid rikelig med plass til oss naboer så vi greier å lure bilen inn til huset vårt. De kan også være veldig hjelpsomme med bilen vår. Vi hadde en gammel og slitt støtfanger. En av gjestene var så snill at han kjørte på den så det skulle bli lettere for oss å få en ny.

Men noe av det beste ved både sangerne og de som leier hos dem er at de har lært meg mye om den norske drikkekulturen. Jeg har blant annet lært hvordan man diskuterer i beruset tillstand, hvordan man spyr oppover et gjerde, hvordan man pisser oppover det samme gjerdet og mange andre nyttige ting som jeg vil få bruk for når jeg vokser opp.

En annen lærerik opplevelse var festen lærerne på ungdomsskolen hadde sommeren før jeg begynte i 8. klasse. Den ga nye aspekter til lærdommen jeg allerede hadde tilegnet meg.
Jeg kunne høre at de hadde det hyggelig, og jeg håper virkelig at de kommer til å ha fest der igjen. Jeg har et polaroidkamera liggene klar på hylla, og jeg tror at noen fine bilder fra en slik fest kunne være med på og heve karakterene mine betydelig.

Gode naboer gjør livet rikere.

Jeg er blitt en gammel mann, 18 år. Det er litt skummelt å tenke på egentlig. Livet går rett og slett mot slutten. Som de fleste andre eldre begynner også jeg å lengte tilbake til barndommen min. Nå skal det sies at barndommen ikke var en dans på roser. I år etter år så levde jeg et liv fylt av innetider og leggetider, og jeg måtte kle på meg masse kløandes ulltøy bare fordi mamma frøys.

Det verste barndomsminnet mitt er fra blokkfløytespillinga på barneskolen. Jeg satt der med tykk genser (det var jo tidlig på høsten og mamma frøys) og prøvde forgjeves å få pressa noen sure toner ut av den lille tredingsen med masse rare hull. Samtidig sto en klart tonedøv lærer midt foran i klasserommet og vifta entusiastisk med armene, åpenbart i den tro at han dirigerte oss. Hele den musikalske karrieren står igjen som et stort svart hull i barndommen min.

Men barndommen var jo ikke bare tykke gensere og sure blokkfløyter. Det var mye snasent også. De beste barndomsminnene har jeg fra epleslangen i gata. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg har brukt på å luske rundt i gata og stjele frukt. Det eneste problemet med slangen var at de beste eplene vokste i hagen til en kamerat, og det var begrensa hvor moro det var å stjele eplene hans. Så det pleide å ende opp med at vi fløy rundt med en svær søppelsekk og raida hage etter hage, for bare å kaste det vi fant og dra hjem og spise kameratens epler.

Selv jeg kunne jo ikke leve i den idylliske epleslangverdenen resten av livet, for etter hvert så måtte jeg også fylle 18. Og det var en gledens dag, det innrømmer jeg gjerne. Men det var noen skuffelser også. Jeg må si at det verste ved å runde 18-tallet nok var at lappen ikke lå i postkassa mi på bursdagen. Det er en kjent sak at du kan kjøre bil når du fyller 18, og jeg ble virkelig skuffa da jeg fant ut at jeg faktisk måtte gjennom en lang og kjip opplæring før jeg slapp ut på vegen. Jeg var dypt sjokkert.

Den beste følelsen etter attenårsdagen min var da jeg fikk tilsendt kredittkortet mitt. Følelsen av å sitte der med 10.000 i kreditt og vite at bare noen få tastetrykk skilte meg fra mer eller mindre hver eneste kjøpbare ting på internet. Fantastisk. Men jeg må innrømme at det ikke var like kult da jeg fikk regninga i posten neste måned.

Alle veit jo at noe av det beste med å fylle atten er at du endelig kan gå inn på en pub eller bar og stolt vise fram legget ditt. Man trenger ikke å ”ha mista det” eller å ”ha glemt det hjemme”. Når muskelbuntene i døra maser, så er det bare rolig og nonchalant å ta opp lommeboka og vise bankkortet. Det eneste problemet er at jeg ikke blir legga. Jeg har enda tilgode å bli spurt både på polet og på byen. Til tross for at jeg gjør alt jeg kan for å se yngre ut. Når jeg er på øl-butikken, så stiller jeg meg alltid bak de gråeste gamle buruglene. Men tror dere jeg blir legga?

Det føles litt deilig å være voksen og endelig kunne sitte og mimre over barndommen og se ut over havet, slik som gamle mennesker alltid gjør. Det beste med å komme litt opp i åra er nok at jeg kan sitte og tvinne tomlene, sukke høylytt og prate om gamle dager da alt var utrolig bedre. Og jeg kan sutre og klage på dagens ungdom som ikke respekterer oss eldre.

Jeg kan nok oppsummere med at fra mitt nåværende perspektiv så går jeg inn i en feit framtid på i alle fall et par år. For vi veit jo alle at 18 – 21 uten tvil er de beste åra. Men da begynner det å gå kraftig i nedoverbakke før jeg når den absolutte bunn ved fylte 40. Point of no return.

For tiden leser jeg Lotta Elstads En såkalt drittjobb. Jeg kommer tilbake med en lengre artikkel om den når jeg har lest hele. I tillegg har jeg kjøpt # The Political Brain: The Role of Emotion in Deciding the Fate of the Nation av Drew Westen. Den handler om hvordan følelser spiller inn når velgere mottar ett politisk budskap. Det virker som en svært spennende bok som jeg ser fram til å både å lese og til å skrive om.

For tiden ser jeg på sesong 2 av Battlestar Galactica. En veldig god serie som jeg vil skrive mer om seinere.

Håper dere bokmerker denne bloggen (Ctr+D) og kommer tilbake og leser den seinere. Jeg lover at dere ikke vil angre.